Det har vært en sorgens dag i huset vår siden igår morges.
Pusen vår Zita
ble påkjørt utenfor huset vår i går morges, mens barna ventet på skolebussen. Det var en lite hyggelig opplevelse for dem.
Hun døde i armene mine. Og jeg gråt og gråt i går.
Datteren min kom hjem til et trist syn. Hun fikk Zita da hun var ni år gammel.
Vi slet lenge med å innse at vi måtte ta det endelige farvel med henne og gravlegge henne.
Hun fikk både seng og pledd med seg i graven sin.
Dagen i dag var tung og tom. Hun kom ikke hjem slik hun har pleid å gjort. Tomrommet er stort. Og ingen annen pus kan erstatte “mor si lita” sin plass.
